En uke som ørkennomade i Sahara
Marianne Østensen
16. mars 2017 av Marianne Østensen

En uke som ørkennomade i Sahara

Jeg har lenge vært nysgjerrig på Sahara-ørkenen. Lurt på hvordan det er å ha sand på alle kanter, for så å ta bena fatt og bare fortsette i de uendelige sanddynene. Nå har jeg opplevd det. Jeg kan bekrefte at det er spektakulært.

En drøm har gått i oppfyllelse. Jeg har lenge vært nysgjerrig på hvordan det er å være langt ute i den knusktørre Saharaørkenen med sand på alle kanter, for så å ta bena fatt og bare fortsette i de uendelige sanddynene. Nå har jeg opplevd det. Jeg kan bekrefte at det er spektakulært. Solnedgangene er forførende. Stillheten er uendelig. Og sanden er tung å gå i.

Turen min som ørkennomade starter som seg hør og bør; med en liten karavane av kameler, kamelførere, guide, kokk, rikelig med mat og vann godt pakket på kamelene - sammen med flere telt, madrasser, kjeler, kvist til ved, ekstra klær og selvfølgelig den obligatoriske tekannen. Med berberskjerf på hodet og gode sko på bena, er geiteflokken og et par esler det eneste vi mangler. Til og med unger har vi med. Og vi har antakelig med noen flere våtservietter og solkrem enn en ekte nomade.  

Hvitserk har satt opp ørkenvandring i Sahara på turprogrammet. Vi har valgt det mest imponerende området av Marokkansk Sahara som nærmest er helt øde, og hvor de høyeste sanddynene finnes. Jeg har reist for å teste ut turen før vi tar med gjester dit for første gang i november i år. Og i ørkenkaravanen vår er jeg så heldig å ha med meg familien; mann og tre barn, veldig turvante alle sammen.    

Fra høye Atlasfjell til ørkenen

Vi forlater hektiske Marrakech på morgenen. Minibussen tar oss over det høyeste kjørbare passet i Atlasfjellene (2260 moh). Hvite fjelltopper, berberandsbyer, mandeltrær i blomst, elveleier og åkerpletter. Palmetrær helt opp til 1700 meters høyde. På den andre siden av Atlas blir landskapet mer ørkenaktig. Ouarzazate som er Marokkos svar på Hollywood, har filmstudioer og en natur som skapt for – ja, ørkenfilmer. Storfilmer som Prinsen av Persia, Kingdom of Heaven, Troja og mange flere er spilt inn her. Vi fortsetter ned den lange Drâa-dalen. Den er forbløffende grønn med et bredt belte av daddelpalmer som fyller dalbunnen.

Vi kjører inn en grusvei til veis ende, ved foten av fjellet Jebel Bani i Sahara. Det er like før solnedgang.
- Dette er jo ikke ørkenen, kommer det nesten litt skuffet fra den ene 12-årigen min. - Her er det jo fjell! Han tror Sahara kun består av sanddyner, men her er både sletter, kløfter og fjell, noe som er med på å gjøre denne turen så variert og fin. Campen er nesten klar og vi får servert te og middag i spiseteltet som er romslig for oss familien på fem. Utenfor kikker vi opp på nattehimmelen, og fra datteren min høres et gledes-hvin: – Se så nærme stjernene vi er! Det ser ut som vi kan ta på melkeveien.

  

Det er bare oss her, og stillheten her i ørkenen er overveldende. Våre marokkanske venner snakker lavmælt i kjøkkenteltet, her er det ikke nødvendig med utestemme. Idet morgensolen titter over fjellet er kaffen varm, havregrøten klar og vi knyter på oss fjellstøvlene.

Maraton, grønne oaser og spennende canyon

Slik starter ørkeneventyret mitt. Det fortsetter opp i skaret på fjellet Jebel Bani, og over passet på ca 1000 moh. Hele følget vårt går på en liten sti som for noen dager siden ble brukt av maratonløpere.  Sahara Ultramaraton (251 km) er ansett som verdens tøffeste løp og varer i 6 dager - for de som holder ut helt til slutt. Og at det er tøft skjønner vi når solen steker mer og mer utover dagen, og når vi kommer til sanddynene som er alt annet enn lette å løpe i.

Vi går på steinørkenplatået som er fast og fint og ser steinmurer inntil fjellsidene som nomader har bygget for å søke ly for sol, vind og sand. Vi møter nomader med imponerende kontroll på den store geiteflokken sin, de er på leting etter vann. Det nærmer seg lunsjtid og kokken vår har satt opp farten. Midt i dette tørre landskapet er det uvirkelig nok en oase med vannhull og grønne palmer, her spiser vi lunsj. Turen vår går også i et uttørket elveleie, som viser seg å være en vakker canyon. Her kan ikke kamelene gå, men vi på to ben klatrer ned fjellskrenten og går i bunnen av canyonen. Her er det svart kalksteinsfjell som har blitt farget hvite og fjellene er så glatte som svaberg. Små vannpytter omkranset av gress er en utrolig fin kontrast mot de røde fjellene som strekker seg opp mot himmelen. Datteren min utbryter at nå trenger hun ikke å dra til Grand Canyon likevel, for er det som å ha vært der.

Møte med ekte nomader og digre sanddyner

Landskapet flater ut og vi har den karakteristiske Saghro-fjellkjeden ved siden av oss. På steinørken-platået har tre-fire nomadefamilier slått seg ned for vinteren. Når den hete sommeren kommer flytter de opp i fjellene. Som de fleste nomadene i Marokko er de berbere, og har laget et lite tun av steinhytter og telt hvor de holder til. Solcellepanel er den eneste moderne fasiliteten de har. Noen små barn titter ut av hyttene og hilser sjenerte på oss. Klærne er skitne og håret rufsete, men de er verdens skjønneste små. De har laget perlesmykker og må tøykameler som de stolte viser frem. Skolegang er det nok det heller magert med.

Underlaget på sletten endrer seg, og under føttene har vi mer og mer av det vi forventet i Sahara; sand. Rett over oss steker sola og rett foran oss ligger det jeg har drømt om; digre sanddyner! Varmen står opp av sanden, den er gylden og jeg digger den. Den er så myk som finmalt mel. Sanddynene er små foreløpig, og det er lett å se at kamelene har en fordel med de store føttene sine. Vi er på vei til Chegaga-dynene. De er enorme. En av dem er 300 meter høy. Den største i Marokko. Og flere strekker seg nesten like høyt. Helt rått!  De fleste er pyramideformede og noen har lange, fine rygger. Nå er Sahara akkurat som jeg drømte om, og vi bare spaserer rett inn i det. Vi, alene i denne store verden av sand og stillhet.
Kamelene stopper for å bunkre opp vann for de neste dagene. Jeg slenger fra meg sekken, hiver kameraet over skulderen og tar bena fatt opp ryggen til den høyeste Chegaga-dynen. Timingen er perfekt, det er en drøy time til solnedgang. I de bratteste partiene er det to skritt frem og ett tilbake i den fine sanden. De siste 100 meterne er det en smal egg frem til toppen. Eventyrlig! Solen er lav. Det er sanddyner over alt, de bølger seg som et rødgyllent teppe. Solen etterlater seg et rosa skjær i hele ørkenen. Utrolig fint. Gåsehudøyeblikk.

  

Stjernene tennes én etter en når vi går ned til campen. Vi sover som murmeldyr og har satt på klokken for å ikke forsove oss til soloppgangen. Vi kaster oss ut av soveposen og småjogger (i den grad det er mulig) opp på den høye Chegaga-dynen igjen. Det er bare oss, familien fra Norge, som sitter på toppen og venter på solen. Vi har Sahara helt for oss selv, det er musestille i den røde morgensolen.

Sandstorm i verdens største ørken
Vi passerer et lakserosa enslig bygg som viser seg å være skole for nomadebarna. Den er helt tom, men tanken var sikkert god den gangen den ble bygget. Den siste delen av turen går vi på ryggen av de fine, bølgete sanddynene. Noen er opptil 20 meter høye. Veldig fascinerende å gå slik, vi sklir ned og klatrer opp igjen på neste. Skoene blir så fulle av sand at det knapt er plass til føttene. Det løser vi ved å gå i sokkelesten, helt nydelig!

I sanden møter vi på en og annen «kamelbæsjtrillebille». De er de eneste insektene vi ser på hele turen, sanddynene er deres habitat. Vi tar med oss kvist til kveldens leirbål og sanddynene blir større igjen. Vi slår leir ved de store Bougarn-dynene. Guide Hassan forteller at det har regnet i hele Marokko de to siste dagene. Men her i Sahara kan det går et år mellom hver gang det regner.
I camp er vi seriøst opptatt med å spille fotballkamp hele gjengen, og merker ikke at det velter inn skyer fra alle kanter. Plutselig kommer det noen kraftige vindkast. Vinden tar seg kraftig opp, og det blir helt mørkt. Luften er full av sand. Telt og utstyr må sikres. Nå kommer slalåmbrillene vi har i sekken til nytte, det er ikke fysisk mulig å holde øynene åpne i sandstormen uten briller. Vi må søke ly i teltet. Det blåser helt vilt. Og det regner - i Sahara!

Siste solnedgang og stjernehimmel
Etter gårsdagens uvær våkner vi til lysblå himmel. I dag er vi forberedt på en lang vandring for å komme nærmest mulig M’Hamid, som er stedet hvor vi blir hentet etter ørkeneventyret. Sletten vi går over er enormt stor. Ikke et eneste tre i sikte for skygge. Vi går på sletten mellom Bani-fjellene til venstre og sanddynene til høyre. Bak sanddynene er fjellene som er grensen til Algerie. Dit er det bare 40 km. Vel over sletten går vi inn i sanddynene igjen, og her finner vi en brønn. Den er nødvendig nå, for vannforsyningene er skrale. Vi slår leir, og har hele ettermiddagen til å hygge oss her før vi skal forlate Sahara. Det er fortsatt masse energi i familien, så vi spiller fotball, slåball, «dusjer» ved brønnen og drikker masse mynte-te. 

Himmelen går fra knallblå til lysblå. Vi setter oss på toppen av nærmeste sanddyne og er klare til å beundre enda en vakker solnedgang. Solen gløder og himmelen blir etter hvert pastellfarget. Kamelføreren vår som er ekte nomade, har laget en stor brøddeig og viser oss hvordan man steker brød på ekte nomadevis. Leirbålet er åstedet. Stekingen foregår under glørne og den varme sanden. Etter 30 minutter skyves sand og glør til side, og et rykende varmt og knallferskt brød er klart til å spise. Det smaker suverent!
Vår siste natt i Sahara blir under åpen himmel. Vi drar madrassene ut av teltet, kryper ned i soveposen og det er nesten umulig å lukke øynene. Tenk å være ekte nomade og sovne som dette hver kveld. En funklende himmel av store og små stjerner og en rekke stjerneskudd. Kamelførerne nynner ved leirbålet. Jeg holder igjen alt jeg kan for å nyte dette lengst mulig, men sovner i Sahara-stillheten - med stjerner i øynene.

Hvitserk har denne turen for første gang i november 2017. Vil du bli med? 

Les om Ørkenvandring i Sahara her

 

Kommentarer