På glatta i Atlasfjellene
Marianne Østensen
01. juni 2019 av Marianne Østensen

På glatta i Atlasfjellene

Ett skritt av gangen. En lyssti av hodelykter foran meg. Snøen pisker i ansiktet, som ispigger som vil bore seg gjennom huden. Jeg kjenner det er deilig med litt skikkelig vær, og fortsetter å konsentrere meg. Mot toppen av Jebel Toubkal.

- Jalla, jalla roper guide Mustafa muntert, og jeg beveger meg oppover i mørket. Ett skritt av gangen. En lyssti av hodelykter foran meg. Snøen pisker i ansiktet, som ispigger som vil bore seg gjennom huden. Jeg kjenner det er deilig med litt skikkelig vær, og det ser ikke ut til å plage noen av de andre i gruppen nevneverdig heller. Så jeg fortsetter å konsentrere meg om å sette den ene foten foran den andre, på vei mot toppen av Jebel Toubkal. Marokkos høyeste fjell.
 
Fire dager tidligere: Solen stråler fra skyfri himmel. Med sekker, mat, kokeutstyr og telt godt plassert på muldyrene, legger vi i vei med bare dagstursekken på ryggen. Mustafa smiler. - Jalla, jalla! - Kom igjen folkens! Hvitserk-gruppen vandrer blant grønne terrasseavlinger og okerrøde fjellsider. På vår ferd passerer vi berberlandsbyer med jordstampede hus og geiter på beite. Fra vandringens første fjellpass på 2000 moh har vi fantastisk utsikt utover fjellene, og her venter både muldyrførere og kokken vår, som disker opp med en overveldende lunsj. Vi avslutter med ryende varm myntete, og fortsetter ferden til landsbyen Tizi Oussem hvor vi skal tilbringe natten i et berberhus. – Hvem vil ta hammam?, spør Mustafa. Flere i følget vårt er nysgjerrige på denne tradisjonelle Marokkanske skikken, og hopper bokstavelig talt i det. Siden bikinien ikke er med på fjellturen, brukes Hvitserk-buffen på kreativt vis og det er noen lattermilde og veldig fornøyde Hvitserkere som nyter den tradisjonelle middagen etter «dampbadet» her i fjellet.       

Dag 2 på tur og det drar seg til med mørke skyer over fjellene. Det blåser opp og vi må dra regnbuksa over shortsen. Vi innser at det er været som bestemmer, og i dag er det ikke vår tur til å sette høyderekord over passet på 3600 moh som var opprinnelig plan. Vi får en finfin tur i fjellet likevel, over et pass som fører oss ned til berberlandsbyen Imlil, som er utgangspunkt for mange av de fine fotturene her i Atlasfjellene. Vi vandrer gjennom hager med valnøtter og epler, og disse to dagene har vi knapt møtt en eneste turist. Du skal være godt skodd for å legge ut helt på egenhånd her. Vi innlosjerer oss i huset til guiden Muhammed hvor det smaker godt med en varm dusj – spesielt for de som sto over hammambadet i går.

Neste morgen blir vi vekket tidlig og stabelen med pannekaker til frokost går kjapt unna. Solen skinner igjen fra skyfri himmel og shorts og t-skjorte holder fint for å legge ut på dagens etappe. Vi er på vei inn i Toubkal Nasjonalpark, en grønn oase mot det ellers tørre landskapet. Blomsterenger og olivenlunder. Grønnsakhager og krydderplanter. Et solid antall høydemeter tilbakelegges i dag, og landskapet er helt fantastisk. Jeg nyter synet av de snøkledde fjellene som ruver foran oss, og stien vi vandrer på er omgitt av fjellsider på alle kanter. Dette er Atlas på sitt beste og igjen kjenner jeg hvordan fjellene virker på meg. Energi. Fascinasjon. Glede. Ro. – Tilbake til Marrakech?, roper Muhammed med glimt i øyet. Han får et unisont «nei» til svar. Selv om det er varmt er det ikke noe fare med væskebalansen. Underveis er det bittesmå boder hvor vi får kjøpt drikke og snacks, og den ferskpressede appelsinjuicen smaker himmelsk! Etter en lang dags vandring er vi fremme ved Jebel Toubkal basecamp, midt inne i høy-Atlas. Det er meldt væromslag, så vi overnatter innendørs.
       

Snøen pisker i ansiktet og vi er godt i gang med toppstøtet på Jebel Toubkal, det høyeste fjellet i Atlaskjeden. Natten har ikke rukket å bli dag enda, og det er en topp motivert gjeng som er på vei opp i ruskeværet. Den sterke vinden gjør at jeg nesten ikke hører Mustafas rop, han holder hånden i været når hele rekken er vel fremme hos ham. Ikke fordi vi skal være stille, men fordi vi ikke kommer lenger. Ikke i dag. Vi må snu. Snøværet og vinden gjør at steiner og fjell raskt dekkes av et islag, og det er krevende å holde seg på bena på den smale, glatte stien. Vi er på 3500 moh og værguden viser seg fra en sta side i dag. Dagslyset kommer, og jeg kan nå se det bratte terrenget jeg beveger meg i, men gråværet slipper ikke taket. Det er surt, men det er ingen tvil om at avgjørelsen om å snu er riktig. De glaserte stenene kan sende oss av gårde på en livsfarlig aketur, og det ønsker ingen.

Vel nede i basecamp får vi rykende varm suppe og skifter til tørt tøy. Jeg er glad vi overnattet inne, for i regnet og den sterke vinden hadde ikke teltene blitt stående. En liten hvil, og pakking av sekk, og vi er klare for å gå ned igjen til den trivelige berberlandsbyen Imlil. Mustafa forteller at det ustabile været er et unntak, for vanligvis på denne årstiden er det helt strålende forhold i fjellene. Akkurat som vi hadde vår første dag på fotturen. Og den tredje. OG som Hvitserk-gruppen som var her for bare fire dager siden opplevde. De gikk til toppen i shorts og t-skjorte med Jebel Toubkal badet i sol.

Etter en god dusj og måltid med helgrillet geit og kraftfull sang fra våre Marokkanske venner, er det på tide å pakke ned fjellstøvlene og finne frem flip-flopsene. Badebyen Essaouira venter. Vi sjekker inn i på en tradisjonell riad i gamlebyen, som står på UNESCOs verdensarvliste. Jeg hadde hørt på forhånd at Thorbjørn Egner brukte byen som modell for Kardemommeby, og nå er jeg sikker på at det stemmer. Hvite tykke murer, blå skodder, kameler, trange gater, basarer, trivelige folk, teppeselgere som kan virke som røvere, papegøyer og Tobias i tårnet med bønneropene sine hver morgen. Jeg rusler på den milelange sandstranden rett utenfor medinaen (gamlebyen) og vurderer om jeg skal prøve meg på å kite eller ta en tur på hesteryggen. Jeg ender opp i basarene, som er mindre kaotisk enn de livlige markedene i Marrakech. Konkurranseinstinktet mitt våkner når det skal prutes på både skinnpuff og ullpledd. Fornøyd med egen innsats møter jeg resten av gruppen på takterrassen på riaden vår. Det smaker fortreffelig med iskalde forfriskninger i ettermiddagssolen, og vi snakker om alle kontrastene vi har opplevd på denne turen.

Hvis du har lyst til å oppleve disse kontrastene i eksotiske Marokko kan jeg garantere deg en finfin tur – med både høye fjell, en spennende kystby og svært vennlige mennesker. Du kan lese mer her om vår Fjelltur i Atlasfjellene.

Se også hele vårt store tur-utvalg på hvitserk.no

Kommentarer