Svalbard på tvers - en skitur i et arktisk eventyrland!
Elise Koren
04. juni 2018 av Elise Koren

Svalbard på tvers - en skitur i et arktisk eventyrland!

svalbard på tvers

Svalbard har blitt en svært populær destinasjon, både for friluftsfolk og andre eventyrlystne. Endelig er det min tur til å oppleve denne fantastiske, arktiske villmarken, og lære om historien og kulturen. Prikken over i’en er at jeg får oppleve Svalbard på den måten jeg liker aller best – på ski og i telt. Sammen med en gruppe deltakere guidene fra Hvitserks samarbeidspartner Basecamp Explorer skal jeg krysse Svalbard på tvers på ski i løpet av åtte dager, og vi skal ha med oss alt vi trenger til turen i hver vår pulk.     

SLUMRE?

Klokka lyser 04.00, og den inntrengende lyden fra vekkerklokka tvinger med ut av senga. Jeg forbanner meg selv for nok en gang å ha bestilt et tidlig morgenfly, mens jeg sjangler halv-våken inn på kjøkkenet til kaffen. Heldigvis har jeg pakket ferdig, og kan konsentrere meg om å få med meg alt utstyret til flyplassen.

Endelig sitter jeg på flyet til Longyearbyen. Svalbard altså! Jeg er spent. Har jeg husket alt? Er jeg godt nok trent? Blir det kaldt? Kommer vi til å se isbjørn? Tankene kverner rundt i hodet da vi letter, men ikke lenge, for snart sover jeg som om jeg aldri hadde stått opp denne morgenen.

Nesten tre timer senere våkner jeg. Har selvfølgelig bestilt vindusplass, Svalbard fra luften har jeg ikke tenkt til å gå glipp av! Himmelen er knallblå, og idet jeg ser ned begynner det å dukke opp isflak på havet under oss. Ikke lenge etter blir flakene til land, og etter hvert fjell. Hvite majestetiske fjellmassiver som ikke ligner noe jeg har sett ”live” før, gigantiske breer og brearmer, store islagte fjorder. Et arktisk eventyrland, fantastisk! Jeg gleder meg så inderlig!

Soft-is? Naturligvis!  

Jeg husker med ett hvorfor jeg bestilte morgenflyet da jeg litt senere har tatt beina fatt for å utforske Longyearbyen noen timer. Det er kaldere enn jeg antok da jeg satt på flyet, men heldigvis har jeg på den store dunjakka. Sentrum er lite, men her finner jeg alt jeg trenger. Sport- og friluftsutstyr lyser mot meg fra annethvert butikkvindu og får meg til å ville åpne lommeboka på vidt gap. På byens shoppingsenter som kalles Lompasenteret får jeg en etterlengtet softis på MIX`en som selger alt mulig, og i Svalbardbutikken som er stedets eneste dagligvarebutikk finner man alt fra melk og brød til kosmetikk, kjøkkenutstyr, brennevin og eksotiske godsaker som slangekjøtt.

Første møte med gjengen

Det har blitt ettermiddag, og det er tid for informasjonsmøte og pakking av pulk. Jeg møter resten av gjengen, alle har store smil og øyne som lyser av forventning. Jeg tipper også at de aller fleste er ganske så spente, akkurat som jeg – på dette eventyret vi nå skal begi oss ut på sammen.

Vi får nøye instruksjon i primusapparat, pakking av pulk og sammensetning av måltider. Det er viktig å få med alt vi trenger, og ikke minst at utstyret er i orden og at maten både faller i smak og inneholder nok energi.

Kjekt med pulk tenker jeg, skikkelig god plass. Tar med litt ekstra klær, litt ekstra tørrmat, ganske mye ekstra sjokolade. Ei kjekspakke for også plass. Også havregrøten da, ispedd litt av hvert; både nøtter, tørket frukt, kokosmasse, litt salt, sjokolade og crusli frokostblanding – snart er det bare litt havregryn og mye annet. Blir ganske mye ekstra til slutt, men her skal det verken sultes eller fryses, og pulken kjennes grei ut, så jeg er fornøyd. Da er det bare å komme seg tilbake til hotellet og prøve å få litt blund på øynene før den store morgendagen.

Farvel sivilisasjonen 

Pulker og skiutstyr er stroppet fast på hengere, og vi sitter godt innpakket på hver vår snøskuter. Endelig kan eventyret begynne på ordentlig! Vi er på vei østover gjennom Adventdalen, og jo lenger vekk fra Longyearbyen vi kommer, jo spedere blir bebyggelsen. Bare en hytte her og der vitner om liv, ellers er vi alene. Plutselig dukker det opp er merkelig syn foran oss. Det viser seg å være to store jernsenger, ensomme og forlatte midt mellom de hvite fjellene. Jeg lar fantasien vandre et øyeblikk, og ser for meg både isbjørn og gruvearbeidere liggende på rygg i sengene og speide etter nordlyset.

Den friske lufta og motorduren fra skuterne skulle man vel tro at kunne holde hvem som helst våkne, men virker faktisk akkurat motsatt, og jeg blir mer og mer døsig der jeg sitter bak på skuteren. Vi suser videre inn i den hvite villmarken, og før vi rekker å ankomme målet har vi passert både rein og ryper – på overraskende nært hold uten at de har så mye som prøvd å stikke av. Jeg blir bare mer og mer imponert over dette stedet jo lenger vekk fra sivilisasjonen vi kommer.

Teltplass på en isbre!

Plutselig stopper vi. Selve skiturens startsted er nådd, og vi befinner oss nær den store Agardhbukta øst på Spitsbergen. Det blir ettermiddag før turens første, men absolutt ikke siste frysetørkede turmat er fortært, varmedressene er av og skiene på. Men vi er på tur, og det er lenge lyst (hele natta), så vi setter kursen vestover og går nærmere en mil før vi setter opp camp. Min første natt i telt på Svalbard, og attpåtil har vi slått opp teltet på en isbre! Jeg er både fornøyd med dagen, forventningsfull til morgendagen og trøtt som jeg strømpe når jeg endelig ligger i soveposen.

Foto: Elise Koren

Nykokt kaffe

På slaget 07.00 våkner jeg at noen åpner glidelåsen til teltet. Lukten av nykokt kaffe treffer meg rett i hjerterota, og smaken likeså. Det viser seg at kaffe på ”senga” er fast service fra guidene hver dag, jeg smiler, og gleder meg allerede til neste morgen. Men den rolige morgenstunden varer ikke lenge, vi har nå to timer til rådighet før vi skal være klare til å gå. Vann må kokes, frokost må inntas, og telt og utstyr må pakkes .  

Himmelen er knallblå mot fjellene og den langstrakte hvite isbreen som strekker seg ut foran skituppene våre. Vel oppe på toppen av breen møter vi et fantastisk skue; fjellene er mer vakre enn brutale, selv om de er både store og majestetiske der de tårner opp på hver sin side av brearmen Margitbreen foran oss. Og så annerledes enn på fastlandet! Hvis jeg skal prøve å beskrive disse fjellene vil jeg si at de er varierte, men kanskje utpreget canyon-aktige. Gjerne spisse, men ikke stupbratte. Sidene kan være både glatte og med lett gjenkjennelige rilleformasjoner. For et syn!

Foto: Elise Koren

Vi gjør unna den vesle Margitbreen i en svisj på et fantastisk silkeføre, og lunsjen inntas i solsteiken ved enden av breen. Vi har akkurat snakket om hvor uredde dyrene er her på Svalbard, da en rype flyr mot oss og nesten snitter hodene våre der vi sitter. Det er akkurat som om den ikke enser oss i det heletatt. Mon tro hvordan jakten foregår her; er det like spennende når byttet kommer til deg?

Etter lunsj viser det seg at vi skal få enda litt mer action før dagens etappe er over. Vi skal nemlig forsere breens morenerygg for å komme oss ned i den mektige Kjellstrømdalen vi skal følge videre i morgen. Moreneområdet viser seg å være et virvar av snø og stein i et meget småkupert terreng, men guidene finner en farbar vei gjennom området, og pulkene blir delvis dratt og delvis firt ned. Vi møter på tåke nede i dalen, og det siste strekket før camp går vi uten sikt.

Den perfekte teltkamerat

Neste dag våkner jeg nok en gang til den herlige lukten av kaffe. Ikke lenge etter er min teltmakker på vei ut av soveposen for å fyre opp primusen; vi koker tre liter vann til hver som vi fyller på flasker og termoser. Vi har et firemannstelt på bare oss to, litt mer vekt i pulken, men desto mer luksus. Frokosten inntas, og jeg innser at de siste polarbrødene er på vei til å forsvinne – hvilket betyr at havregrøten er neste stopp. Jaja, det er ikke før i morgen! Teltene blir pakket i en fart – jeg har fått en skikkelig rutinert teltkamerat som fyrer primus, slår opp/tar ned telt, og spar levegg med en kyndig hånd som er raskere enn lynet – helt perfekt, så får vi mest mulig tid til telthygge både morgen og kveld. Bedre teltkamerat skal man leite lenge etter!

Foto: Magna Hansen

Et minne fra fortiden

Vi starter dagen med friske bein og nok en gang sol – tåka fra i går blåste heldigvis bort i løpet av natta. Vi kan skimte det nedlagte gruvesamfunnet Svea i det fjerne, i enden av den brede Kjellstrømdalen. Det ser ut som fem kilometer, men viser seg å være over to mil! Men vi kjeder oss ikke, praten i gruppa går lett; både gamle og nye turer diskuteres, reinsdyr og fjell observeres, og plutselig passeres Svea mens solen ennå er oppe. På tide å se etter nye camp igjen, etter turens hittil lengste etappe på nesten 24 kilometer. Spesielt viktig er det at plassen er oversiktlig, slik at isbjørnen ikke skal kunne komme overraskende på oss.

Etter nok en fantastisk natt i den nå mer og mer kjente arktiske villmarka skal vi bevege oss ut på havisen på Van Mijenfjorden. Det kan bli spennende, spesielt med tanke på at guidene kaller havisen for ”isbjørnens matfat”! For øvrig er ikke kongen av Arktis å se, så vi tar sjansen. Det er vel og merke noen andre som iakttar oss fra fjern og nær – reinen, eller rettere sagt Svalbardreinen kan skimtes selv høyt oppe i de bratteste fjellsider – der det er mindre snø er det mer mat. Det sies at den har nese så god at den kan lukte lav på lang avstand. Med sine korte bein og kompakte, pelsfylte kropp er den godt tilpasset det arktiske klimaet. Lunsjen inntar vi i solveggen til en gammel hytte. Hytta er fraflytta for lengst, men på innsiden finner vi spor etter beboere fra både nyere og eldre tider. Et ensomt maleri pryder langveggen i stua, og får nesten stedet til å virke en tanke innbydende.

Foto: Elise Koren

Er det norske jordbær?

Etter 8 timer og 25 kilometer er turens aller lengste etappe historie, vi begynner å kjenne det litt i beina, så i kveld skal det bli ekstra godt å legge seg i posen. Men før det er det tid for det sedvanlige kveldsmøtet, og kveldsmøte betyr overraskelsesdessert! Det viser seg at vi alle går og bærer på hver vår stivfrosne godsak – og i dag toppes kalaset med en skikkelig ostekake med jordbær på toppen – jeg ønsker kaloriene velkommen med et stort smil.

Isbjørnvakt, en fantastisk opplevelse. 

Jeg har ikke sovet lenge før jeg kjenner at noen napper meg i føttene. Jeg er skikkelig groggy, men husker kjapt at jeg har isbjørnvakt i natt. En og en halv time alenetid i total stillhet midt i villmarka. Det er en spesiell opplevelse på mange måter, men aller mest positiv. Denne natta er det et helt fantastisk lys, ikke altfor kaldt, nesten vindstille og utsikt i mils omkrets. Ingen konge å se, men jeg har både kikkerten og signalpistolen klar. Med ett ser jeg bevegelse i en fjellside. Ikke rask nok til å være bjørn, ikke stor nok til å være rein. Hmmm. Polarrev – selvfølgelig! Den synes raskere enn sin egen skygge, og blir borte igjen, men jeg så den!

Dag 5 - Camp Morton

Dag 5 er i gang. Vi krysser Kaldbukta på havisen, 17 kilometer is, og er spente på dagens mål som vi har hørt en del om de siste dagene – Camp Morton. Her skal det visstnok ligge en båt på land som ingen vet noe om. Spennende! Men før den tid får vi besøk, eller rettere sagt vi går på besøk, til en ensom Ringsel som ser litt skeptisk på oss. Vi har sett en del sel på lang avstand, men dette er første gangen vi kommer så nær at vi kan se de karakteristiske ringene på selkroppen, med det blotte øye. Ringselen er reddere enn oss, og stikker av ned i et hull i isen. Dette hullet holder den åpent hele den lange vinteren, ved å skrape i isen med de lange klørne sine. Slik har den rømningsvei om isbjørnen skulle dukke opp, eller kjøleskap med fersk fisk om den selv skulle bli sulten.

Det viser seg at Camp Morton først og fremst et er par hytter som enda er i bruk, og at den myteomspunne båten først vil dukke opp neste dag. Morgenen etter er jeg så svært ivrig jo nærmere vi kommer. Båten viser seg å være ganske stor, en slags skøyte. Vi fantaserer om hvordan den kom seg så langt opp på land, hvem den tilhørte, og hva som skjedde med besetningen. Dessverre forblir mysteriet utløst også for oss, men jeg sier til meg selv at jeg akter å finne ut av det en vakker dag.

Videre går ferden til Fridtjovbreen, som er dagens mål.  Før vi entrer selve breen tar vi en avstikker for å se på brefronten. En massiv vegg av snø og is som når som helst kan velte utover og skape en kjempebølge som kan få havisen til å løfte seg og sprekke opp. Heldigvis holder vi oss på god avstand, slik at vi har muligheten til å gjøre rask retrett.

Det blir en lang og seig tur opp Fridtjovbreen, men selv om vi stiger mange høydemeter både denne dagen og den neste, skjer det nesten umerkelig da bakkene stort sett er veldig slakke. Mer moro får vi på vei ned av breen. Etter en natt langt inne på isen venter nemlig nedkjøringen på over 500 høydemeter! Det blir en del knall og fall – pulkene er ikke alltid våre venner i nøden der de gjerne stikker av i rakettfart i motsatt retning av der du selv har tenkt deg. Heldigvis er føret bra og været i vår favør!

Vi er på vei ut av Orustdalen, og nærmer oss havet med stormskritt på slutten av denne sjuende dagen på ski. Vi finner en fin camp i ly for vinden, og er raskt oppe med teltene. Det tar for øvrig ikke lang tid før vi får besøk – og etter hvert skjønner vi at vi nok har campet på favorittplassen til en gjeng Svalbardrein! De er svært nysgjerrige der de vandrer rundt og gransker oss med blikket, bare meter fra teltene.

Foto: Magna Hansen

Ost og kjeks-kveld med gjengen

Siden det er siste kvelden i teltet før luksusen innhenter oss på Isfjord Radio, har guidene invitert på kveldskos med lekre oster og smakfull spekemat. I en salong av snø nyter vi kveldslyset til det siste, og stuper støtte i posene.

Sjarmøretappen er i gang i strålende sol, og snart når vi havet. Svalbard på tvers er et faktum! Nå er det bare noen få timers vandring nordover igjen før vi kan få oss en etterlengtet dusj, en luksuriøs treretters middag og en skikkelig seng. Jeg kjenner allerede – før jeg i det heletatt har kommet frem – at jeg kommet til å savne den gode samtalen i teltet, blafringen i teltduken og de lange lyse dagene på ski blant store fjell og en liten men fantastisk gruppe flotte folk.

Foto: Elise Koren

Men akkurat nå, når jeg kommer frem til ”sivilisasjonen”, varmen og det hyggelige vertskapet på Isfjord Radio, er det deilig å bare la seg rive med og innta restitusjonsmodus. Helt rolig blir det likevel ikke, da vi under middagen bestemmer oss for å ta et kveldsbad helt ytterst i den iskalde Isfjorden. Som navnet tilsier – det var iskaldt!

Foto: Elise Koren

Etter en lang og deilig frokost er det nå dags for å vende snuten mot Longyearbyen. Snøskutere er pakket og vi tar farvel med både skitur og Isfjord Radio. Enda drømmende sitter jeg bak på skuteren og holder meg fast etter beste evne der vi suser av gårde. Det tar ikke lang tid før jeg savner å gå Svalbard på tvers

Takk for meg Svalbard – jeg kommer garantert tilbake!

Kommentarer